Hva var en lensmann i gamle dager? Kongens innkrever i bygda

I gamle dager var lensmannen en bonde som gikk statens ærend i sin egen bygd. Han drev inn skatt og bøter, kalte folk inn til tinget, forkynte stevninger, tok tyver i forvaring og passet på at kongens påbud ble fulgt. Han var ikke embetsmann, men heller ikke en vanlig bonde: Han sto midt mellom futen, som var hans sjef, og bøndene han levde blant.

Lensmannen er kjent i Norge fra 1200-tallet. I flere hundre år var han valgt eller godkjent av bygdefolket selv. Først fra midten av 1700-tallet kan han regnes som en fullverdig statstjenestemann, og først i 1974 fikk hele lensmannsetaten fast lønn.

Lensmannen i middelalderen: kongens innkrever

Den første lensmannen var en hjelper for sysselmannen, kongens øverste mann i distriktet. Store norske leksikon skriver at lensmannens viktigste oppgave var å «reka lénit» – å drive inn offentlige krav som skatt og bøter. Han hadde også politimyndighet og kunne kalle folk inn for lagmannen.

I 1293 kom et påbud om at lensmenn skulle plukkes «blant forstandige bønder av god ætt». Som hovedregel skulle det ikke være mer enn to lensmenn i hvert fylke, men ifølge Norsk historisk leksikon hadde nesten hver bygd fått sin egen lensmann rundt 1530. Mer om denne tiden står i lensmannen i middelalderen.

Dansketiden: bondelensmannen mellom futen og bygda

Etter 1537 ble landet styrt gjennom len. Lensherren, gjerne en adelsmann, hadde fullmektiger som ble kalt futer. Lensmannen ble nå kalt bondelensmann, for at ingen skulle blande ham sammen med lensherren. Han ble tilsatt av futen, men allmuen på tinget måtte godkjenne ham. Store norske leksikon beskriver det som «ei merkeleg mellomstilling som ombodsmann for futen og tillitsmann for bøndene».

Lønn fikk han ikke. I stedet fikk han en del av bøtene og det inndratte godset. Etter hvert kom privilegiene: lensmannsgården var fri for skatt, noen steder slapp han skyssplikt og tiende, og han og én sønn var fritatt for militær utskriving. Fra 1660-årene finnes også lensmannstoll, en avgift bøndene betalte til ham.

Under eneveldet ble lensmannen fra 1662 tilsatt av amtmannen. Skatteforordningen av 1746 delte landet inn i faste lensmannsdistrikter, med én lensmann i hvert hovedsogn, tinglag eller skipreide. Se lensmannen i dansketiden og futen og fogden.

Hva gjorde lensmannen i hverdagen?

Oppgavene vokste for hver ny forordning. Sigurd Rødsten gikk gjennom dem i Lensmannsbladet i 1982, og listen hans er lang. Her er et utvalg:

Oppgave	Fra (lov eller forordning)
Holde tyver i forvaring	Reskript 13.1.1736; arrestanter skulle bevoktes «i lensmennenes hus» (1793) fram til 1857
Forkynne stevninger og dommer	Reskript 14.5.1762
Utpanting for skatterestanser	Forordning 31.1.1769
Tilsyn med skogene sammen med fogden	Forordning 14.1.1771
Melde dødsfall til skifteforvalteren	Kansellisirkulære 1.12.1812 (hele landet)
Holde auksjoner	Sportelloven 1830; påbudt ved lov 14.5.1872
Fast medlem av fattigkommisjonen	Fattigloven 20.9.1845
Ta imot meldinger om brann	Tilleggslov 23.6.1854
Ta imot meldinger om smittsomme sykdommer	Lov 16.5.1860
Manntallsfører ved stortingsvalg	Lov 24.2.1900

I tillegg kom veivesen, vekt og mål, militær utskriving, branntakster, hval som drev i land og fiskerioppsyn. Lensmannen var bygdas altmuligmann for staten. Hele listen står i lensmannens oppgaver gjennom tidene.

Var lensmannen respektert eller fryktet?

Begge deler. Lensmannen var den som kom med kravet når skatten ikke var betalt, og den som pantet når gjelden var forfalt. Samtidig var han en av bygdas egne, og bøndene på tinget hadde vært med på å godkjenne ham. Fem lensmenn satt blant utsendingene til riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814. En av dem var Ole Knudsen Tvedten fra Valle i Setesdal, som var lensmann fra 1786 til kort før han døde i 1837.

Lensmannens rolle kunne også bli farlig. Under Kautokeino-opprøret 8. november 1852 ble lensmannen, svensken Lars Johan Bucht, drept. Flere saker der lensmannen var involvert, står i kjente saker lensmannen etterforsket.

Lensmannen var nesten alltid en mann, men ikke uten unntak. Ragnhild Lauritzdotter Abelset i Ørsta hadde stillingen i knapt ti år fra 1703, etter at mannen hennes døde.

1800-tallet: fra bondelensmann til embetsmann

Med formannskapslovene i 1837 fikk bygdene egne kommunestyrer, og bøndene krevde at herredsstyret skulle tilsette lensmannen. Kompromisset kom med lensmannsloven av 30. juni 1884: Amtmannen beholdt retten til å tilsette, men måtte som regel velge blant tre kandidater som herredsstyret pekte ut. En offisiell norsk publikasjon til verdensutstillingen i Paris i 1900 skrev at det som regel var én lensmann i hver landkommune.

I 1894 ble fogdembetene opphevet. Lensmannen overtok da skatteinnkrevingen på landet direkte, under amtskassereren. Antallet lensmannsdistrikter økte fra 393 i 1859 til 447 i 1901. Se bygdelensmannen på 1800-tallet og lensmannsloven av 1884.

Når ble lensmannen en vanlig politimann?

Gradvis på 1900-tallet. Ved tjenestemannsloven av 1918 og en kongelig resolusjon i 1919 ble lensmennene regnet som statstjenestemenn. I 1936 vedtok Stortinget at staten skulle overta ansvaret for alt politi, og dette ble satt i verk i 1937. I 1994 ble lensmannsetaten og politiet slått sammen til én etat, og i 2021 forsvant tittelen. Resten av historien står i finnes lensmannen fortsatt.