Branntakstprotokoller: husene på gården, takset av lensmannen

En branntakstprotokoll er boka der lensmannen førte inn taksten av hus og bygninger for brannforsikring. Fra loven av 19. august 1845 var det lensmannen som forestod takstforretningene på landet, og protokollene gir ifølge Norsk historisk leksikon rike opplysninger om bygningene. I Digitalarkivet ligger over 6 000 skannede kilder som kommer opp på søkeordet «branntakst».

For en slektsforsker er poenget at et hus kan fortelle om menneskene som bodde i det. Takstprotokollen viser hva som sto på eiendommen, og dermed noe om hvor godt stilt familien var.

Hvordan fungerte branntakst?

Branntakst var verdsettingen av hus som grunnlag for brannforsikring. Forordningen av 18. august 1767 påbød huseiere i byene å forsikre seg og ga huseiere på landet anledning til det. Husene i byene skulle takseres av tre menn oppnevnt av magistraten, med byskriveren som sekretær.

Loven av 19. august 1845 endret det. Rådstueskriveren skulle forestå takstforretningene i byene, og lensmannen på landet. Ved overtakst var det sorenskriveren som tok saken. Før 1845 ble takstene på landet innført i sorenskriverens protokoller, og etter 1845 i lensmannens.

År	Hendelse
18.8.1767	Forordning om brannforsikring: påbud i byene, mulighet på landet
19.8.1845	Lov: rådstueskriveren i byene og lensmannen på landet forestår takstene
23.6.1854	Tilleggslov: lensmannen mottar alle anmeldelser om brann og varsler sorenskriveren
21.7.1894	Lensmennene innkrever brannkontingent i landdistriktene, sammen med skatt og bøter

Lensmannen styrte altså både takstene og meldingene om brann, og han førte branntakstprotokollen etter autorisasjon fra amtmannen. Oppgaven er blant de mange som er listet i lensmannens oppgaver gjennom tidene.

Hva viser protokollene?

Norsk historisk leksikon sier at protokollene gir «rike bygningshistoriske opplysninger». For byenes gårder og for embetsgårder på landet gjelder det fra midten av 1700-tallet, for bondegårder først noen tiår senere. Opplysningene kan brukes til å se hvilke hus som sto på gården og hvordan bygningene endret seg over tid.

Noen protokoller er såkalte skjemaprotokoller, der takstmennene fylte ut et fast skjema for hver forretning. Eksemplene i Digitalarkivet bærer navn som «Branntakst skjemaprotokoller». Hva hvert skjema inneholder, kan variere. Åpne et bind og se selv.

Hvor finner du dem?

Gå til kildesøket med «branntakst». Søket ga 6 142 treff 28. oktober 2026. Av dem var 6 134 skannet og 299 søkbare, og 6 127 lå i kategorien Branntakster under Assuransemateriale. Det mindre søket på «lensmann» ga 488 branntakster.

Arkiv	Protokoll	Tidsrom
Verdal lensmannskontor	Branntakstprotokoll	1918–1946
Bjerkreim lensmannskontor	Branntakst skjemaprotokoller, nr. 1	1895–1950
Hjelmeland lensmannskontor	Skjemaprotokoller, nr. 1–3	1895–1950
Årdal lensmannskontor	Skjemaprotokoller, nr. 1–2	1897–1955
Sokndal lensmannskontor	Norges Brannkasse: Branntakst, skjemaprotokoller, nr. 1–6 og flere	1895–1930 og senere
Sauda lensmannskontor	Branntakstprotokoller, nr. 2–5	1887–1955

Tabellen viser at tidsrommene overlapper. Hjelmeland har tre bind som dekker 1895–1932, 1904–1920 og 1932–1950, og Bjerkreim har ett bind som dekker 1895–1950. Det betyr at du kan finne flere takster av samme gård i ulike bind, og at året alene ikke avgjør hvilket bind du skal åpne. Sjekk derfor tidsrommet i kildetittelen for hvert bind før du begynner å bla.

Merk også det første treffet i lista: «Kommersekollegiet, Brannforsikringskontoret 1767–1814, Branntakster … Skien 1780». Det er en bytakst fra før lensmannen overtok oppgaven, og den viser at byene ble takset før bygdene.

Originalene ligger i lensmannsarkivene, noen i statsarkivene, og de fra før omtrent 1850 også i Riksarkivet. Norsk Folkemuseum på Bygdøy har dessuten en del utskrifter. Mer om hvor arkivene finnes, står i lensmannsarkivene.

Hvem var Norges Brannkasse?

Forordningen av 18. august 1767 opprettet «Den Almindelige Brandforsikrings-Indretning for Bygninger», som senere ble Norges Brannkasse. Store norske leksikon forklarer at den lå under statsadministrasjonen i København til 1814 og deretter i Oslo, og at forsikringen var tvungen for huseiere i kjøpstedene til 1845, men frivillig for bygninger på landet. Navnet Norges Brannkasse kom i 1912, og «stedlige agenter var gjerne lensmennene».

Det forklarer hvorfor protokolltitlene fra for eksempel Sokndal sier «Norges Brannkasse: Branntakst». Lensmannen tok ikke bare taksten, men var ofte også selskapets lokale representant. Historikeren Oscar Albert Johnsen har skrevet verket «Norges brannkasse 1767–1942» i to bind (1942–56). Brannforsikring fantes også før dette: Store norske leksikon nevner en brannkasse på Romerike rundt 1700 og lokale bygdekasser fra begynnelsen av 1800-tallet.

Hva kan du lese ut av en takst?

Norsk historisk leksikon peker på at protokollene gir «rike bygningshistoriske opplysninger»,. Det du kan få ut av dem, avhenger av hvilket bind du åpner: De eldste protokollene gjelder gårder i byene og embetsgårder på landet fra midten av 1700-tallet, mens bondegårdene kommer inn noen tiår senere. Skjemaprotokollene fra slutten av 1800-tallet er ført på skjema, så oppsettet er likt fra takst til takst.

Bygdeboka for bygda sier ofte noe om bruket, mens taksten viser hva som sto på det. Sammenholder du de to, kan du se når et hus kom til. Det er likevel ikke gitt at protokollen for din gård er bevart eller skannet. Fordelingen etter fylke i kildesøket viser at dekningen varierer, se lensmannsarkivene og protokollene.

Slik bruker du protokollen

1. Finn gårdsnavnet og omtrentlig år, for eksempel fra bygdeboka eller en skifteprotokoll.
2. Søk i Digitalarkivet på «branntakst» og lensmannskontoret for bygda.
3. Velg bindet som dekker året, og bla til gården.
4. Sammenlign flere takster over tid. Nye hus og endret verdi viser hva som ble bygd eller revet.