Futen og fogden: lensmannens sjef til embetet ble opphevet i 1894

Fogd og fut er to navn på samme embetsmann. Fogden var politi- og skattemyndighet i et større landdistrikt, et fogderi. Han krevde inn skatter og bøter, sto for påtale i straffesaker og var sjef for lensmennene i bygdene. Fogdembetene ble opphevet ved lov i 1894, og ordningen var helt avviklet i 1919.

For lensmannen var futen den nærmeste overordnede i flere hundre år. Etter 1537 var det futen som tilsatte bondelensmannen, og lensmannen gjorde mye av arbeidet ute i bygdene på futens vegne. Da fogdene forsvant, overtok lensmennene en stor del av innkrevingen selv.

Hva gjorde en fut?

Store norske leksikon beskriver fogden som «den norske politi- og oppebørselsmyndighet (skattemyndighet) i større landdistrikter». Oppebørsel betyr innkreving. Oppgavene falt i to deler:

• Rettsvesen: Fogden hadde politimyndighet og var påtaleansvarlig i straffesaker. Han var både øvrighet og utøvende rettsbetjent.
• Innkreving: Fogden krevde inn skatter og bøter for kongen.

Fogden var underordnet amtmannen og Rentekammeret, kongens finansforvaltning. Lokalhistoriewiki skriver at ansvarsområdet ga ham stor makt over folk i distriktet, og at mange fogder var upopulære og fryktet.

Fra syslemann til fogd

Embetet har røtter i middelalderen. Kongens øverste lokale embetsmann var da syslemannen, og under ham sto lensmannen. Syslemannen krevde inn skatter og bøter, hadde påtale- og politimyndighet, og hadde ifølge Store norske leksikon «lensmannen til å hjelpa seg på enkelte felt». Under Kalmarunionen, fra slutten av 1300-tallet, ble syslemennene i økende grad kalt fogder. Overgangen fra syslemann til fogd og lensherre var fullført i første halvdel av 1400-tallet.

Etter at Norge kom under dansk styre i 1537, ble lensstyret innført. Innehaverne av lenene – på norsk ofte kalt lensherrer – brukte fullmektiger til å forvalte dem. Disse fullmektigene var futene. Opprinnelig var fogden altså lensherrens lokale betjent. Mer om denne perioden står i artikkelen om lensmannen i dansketiden.

Hvordan var forholdet mellom futen og lensmannen?

Futen var sjefen, lensmannen mannen i bygda. Etter 1537 ble lensmannen kalt bondelensmann for å skille ham fra lensherren. Han ble tilsatt av futen, men tingallmuen – bøndene på tinget – måtte godkjenne ham. Store norske leksikon kaller det «ei merkeleg mellomstilling som ombodsmann for futen og tillitsmann for bøndene».

Lensmannen hadde ingen fast lønn. Han fikk en del av sakøren, altså inntektene fra bøter og inndratt gods. Det knyttet ham tett til futens innkreving.

Fra 1662, under eneveldet, gikk tilsettingsretten over til amtmannen. Men samarbeidet med fogden fortsatte. Noen eksempler fra lovgivningen på 1700-tallet viser hvordan:

År	Futen og lensmannen
1687	Christian 5.s Norske Lov: lagrettemennene skal velges ut av amtmann, sorenskriver eller fogd
1735	Forordning 19. august: eksekusjoner (tvangsinndrivelse) skjer på fogdens ansvar
1769	Forordning 31. januar: utpanting for skatterestanser ved «ethvert Steds BondeLehnsmand»
1771	Forordning 14. januar: lensmannen skal føre tilsyn med skogene sammen med fogden

Hele listen over lensmannens oppgaver, med lov for lov, står i lensmannens oppgaver gjennom tidene. Hvordan rollen som namsmann vokste ut av dette, er forklart i lensmannen som namsmann.

Futen i en rettssak: Kvæfjord 1695

En godt dokumentert sak viser rollefordelingen. I 1695 ble Johanne Nielsdatter fra Kvæfjord i Troms dømt til døden for trolldom – den siste dødsdommen for trolldom i Norge. Fogden Jørgen Jørgensen Århus sto for pågripelsen og etterforskningen. Fangen ble holdt hos to bondelensmenn, først hos Anders Jensen Fieresløf på Nedre Husby og deretter hos Niels Nielsen Rasch på Vebostad. Sorenskriveren dømte sammen med lekdommere fra bygda. Saken er omtalt i kjente saker lensmannen etterforsket, og sorenskriverens rolle i artikkelen om sorenskriveren.

Hvorfor ble fogdene avskaffet?

Lov 21. juli 1894 om delvis omordning av det sivile embetsverk opphevet fogdembetene. I stedet ble det opprettet amtskassererstillinger og politimesterembeter. Noen av fogdens gjøremål gikk til sorenskriveren, andre til lensmennene. Ordningen ble innført gradvis og var fullstendig gjennomført i 1919.

For lensmannen betydde det mer arbeid. Etter 1894 skulle «all skatteinnkreving og annen innfordring i landdistriktene» skje ved lensmennene, under amtskassereren. Det omfattet statsskatt, bøter og brannkontingent.

Politimesterembetene som erstattet fogdene, ble svært forskjellige. Store norske leksikon skriver at noen bare dekket en by, andre både by og omland, mens mange var rene landdistrikter. Senere ble statens innkreving, bortsett fra vanlig inntekts- og formuesskatt, lagt til skattefogder og egne skatteoppkrevere.

Ord som «skattefogd» og «bidragsfogd» har ikke noe med de gamle fogdembetene å gjøre, ifølge Store norske leksikon. Det samme gjelder namsfogd, som er dagens tittel for den som driver tvangsinnfordring.

«Fanden og futen»

At futen var lite populær, viser folkediktningen. I eventyret «Fanden og futen», oppskrevet av Peter Christen Asbjørnsen og trykt i Norske Folkeeventyr i 1871, vil djevelen hente en fut som mange har bedt fanden ta. Fanden lar kjerringer og mødre som banner i sinne gå, fordi de ikke mener det. Men når to bønder forbanner futen, tar han det på alvor – for det var «av hjertet». Eventyret er kjent over hele Nord-Europa og har typenummer 1186 i den internasjonale eventyrkatalogen. Flere skikkelser fra litteraturen står i kjente saker – og lensmannen i bøker og film.

Fut, fogd eller foged?

Alle tre er riktige, men i ulike sammenhenger. Den norrøne formen fóguti er kjent fra 1300-tallet. «Fogd» kommer fra dansk foged, som ble brukt i Norge fordi rettsspråket var dansk i dansketiden. «Fogd» er bokmål og riksmål, mens «fut» er godkjent i både bokmål og nynorsk. Bokmålsordboka forklarer fogd som «lokal betjent hos en lensherre» og «politiembetsmann og skatteoppkrever i et landdistrikt». Flere gamle titler står i gamle titler forklart.