Hva tjente lensmannen? Ingen fast lønn før 1974

Lensmannen fikk lenge ingen fast lønn. Han levde av en andel av bøtene han drev inn, av at gården hans var fritatt for skatt, av en avgift bøndene betalte ham (lensmannstoll), og fra 1700-tallet av gebyrer for oppdrag – såkalte sportler. Hele lensmannsetaten gikk over til fastlønn først i 1974.

Det betyr at lensmannens inntekt i lange perioder hang direkte sammen med hvor mye han krevde inn og hvor mange oppdrag han fikk. Det forklarer både hvorfor bøndene klaget, og hvorfor staten etter hvert ville ha faste regler. Kildene gir ordningene, men sjelden beløp, og vi gjengir bare tall som står i kildene.

Hva fikk lensmannen i middelalderen?

Det vet vi svært lite om. Norsk historisk leksikon skriver at vi «så godt som ingen ting» vet om hvordan lensmenn ble lønnet i middelalderen. Fra 1300-tallet finnes det klager over at lensmenn hadde «skodd seg» på å sone – altså på forlik der den skyldige betalte bot – og leksikonet regner det som sannsynlig at de fikk del i de mindre bøtene. De eldste lensregnskapene viser også at de fikk betaling for tjenester for lensadministrasjonen.

Bøndenes klager var en av grunnene til at kongemakten tidlig ville kontrollere lensmannen. Påbudet fra 1293 om at lensmenn skulle velges blant bøndene, hører med i den samme historien, som står i lensmannen i middelalderen.

Sakøre: lønn av bøtene

I dansketiden fikk bondelensmannen ingen fast lønn, men en del av sakøren – bøter og inndratt gods. Store norske leksikon beskriver ordningen slik. Det ga lensmannen en direkte interesse i at saker ble avdekket og bøter betalt. Ved skatteforordningen av 1746, som var den første alminnelige reguleringen av politioppgavene, fikk lensmannen en tiendedel av bøtene i saker han selv oppdaget.

Lensmannsgården: skattefrihet som lønn

Det viktigste privilegiet var skattefrihet for gården lensmannen bodde på. Det kom i løpet av 1600-tallet, men det tok lang tid før det gjaldt over hele landet. Andre fordeler varierte fra sted til sted:

• fritak for skyssplikt i enkelte distrikter
• fritak for tiende noen steder
• fritak for militær utskriving for lensmannen og én av sønnene

Norsk historisk leksikon kaller dette en «indirekte, eller negative, avlønningsmåte», og skriver at den var den vanligste helt til langt ut på 1700-tallet. Lensmannen var fortsatt bonde, og gården var levebrødet. Lensmannsgården var altså ikke en tjenestebolig staten eide, men lensmannens egen gård, som fikk lettelser så lenge han hadde vervet. Ordet lever videre i gårds- og stedsnavn rundt om i landet.

Lensmannstoll: avgiften bøndene betalte

Allerede i 1660-årene nevnes en avgift som lensmannen noen steder krevde inn som godtgjørelse for vervet: lensmannstoll. Den ble ikke vanlig før på 1700-tallet, og heller ikke da gjaldt den over hele landet. Tollen ble lagt på bygdas bønder, sannsynligvis etter to skatteklasser – fullgårder og halv- og ødegårder. Satsene varierte mye fra bygd til bygd.

Hva endret skatteforordningen i 1746?

I 1740-årene skiftet myndighetene syn. Norsk historisk leksikon knytter omslaget til at lensmannen endelig ble anerkjent som statstjenestemann. Skatteforordningen av 1746 slo fast prinsippet om at lensmannen skulle ha betaling for sine embetshandlinger. Han fikk andel av fem slags inntekter: leidangen, vissøren, munderingspengene, tienden og bøtene. Det var skatter og avgifter han uansett var med på å drive inn, så lønnen fulgte fortsatt arbeidet med innkrevingen.

Samme forordning delte landet inn i faste lensmannsdistrikter, med én lensmann i hvert hovedsogn, tinglag eller skipreide. Et enhetlig lønnssystem ble det likevel ikke. De lokale forskjellene preget avlønningen gjennom hele perioden, og nye forordninger lovet stadig bedre lønnsforhold.

Sportler: betaling per oppdrag

Sportler var gebyrer for embetshandlinger. Sportelreglementet av 1762 – et reskript 14. mai 1762 – ga fyldige regler for hva lensmannen skulle ha betalt for oppdrag for private. Det var også her lensmannen ble slått fast som den som skulle forkynne stevninger, dommer og kjennelser i sitt distrikt.

Senere sportelreglementer fra 1788 og 1830 la til flere betalte oppgaver: innkalling til formynderieksaminasjoner, auksjoner på sorenskriverens vegne og oppsyn ved de store fiskeriene. Jo flere oppgaver lensmannen fikk, desto viktigere ble sportlene. Den fulle listen over oppgavene står i lensmannens oppgaver gjennom tidene.

Fra amtmannens godtgjørelse til fastlønn

Etter at amtmannen fikk ansvaret for å tilsette lensmannen fra 1662, fikk lensmannen etter hvert en liten fast godtgjørelse. Den kom i tillegg til de andre inntektene, ikke i stedet for dem. Utover 1800- og 1900-tallet ble lensmannen gradvis en vanlig statstjenestemann: Ved tjenestemannsloven 1918 og en kongelig resolusjon i 1919 ble lensmennene regnet som statstjenestemenn.

Likevel gikk lensmannsetaten over til fastlønn først i 1974. Det er sent sammenlignet med de fleste statlige stillinger, og det viser hvor lenge den gamle ordningen med gebyrer og andeler levde videre. Utviklingen i 1900-tallet står i lensmannsetaten i 1900-tallet.

Hva tjente en lensmann i nyere tid?

Det første konkrete tallet vi har, er fra SSBs lønnsstatistikk for staten. Per 1. oktober 2002 var 356 lensmenn med i undersøkelsen, og de hadde en gjennomsnittlig månedsfortjeneste på 31 871 kr. Til sammenligning omfattet statistikken 9 963 heltidsansatte i hele politi- og lensmannsetaten.

Periode	Hvordan lensmannen ble betalt
Middelalderen	Trolig del av mindre bøter; betaling for tjenester for lensadministrasjonen
1537–1700	Sakøre (bøter og inndratt gods); skattefri gård; fritak for skyss, tiende og utskriving noen steder
Fra 1660-årene	Lensmannstoll enkelte steder, vanligere på 1700-tallet
1746	Andel av leidang, vissøre, munderingspenger, tiende og bøter
1762–1800-tallet	Sportler for oppdrag etter sportelreglementene
1974	Fastlønn for hele lensmannsetaten
2002	356 lensmenn, snitt 31 871 kr i måneden (SSB)

Tallet fra 2002 er det siste. Etter 2021 finnes det ingen lensmenn i staten; stillingene heter politistasjonssjef. Hvorfor, står i Hvorfor heter det ikke lensmann lenger?.