Lensmannsetaten i 1900-tallet: fra 476 distrikter til 383

I løpet av 1900-tallet ble lensmannen en vanlig statstjenestemann. Han ble formelt regnet som statstjenestemann fra 1918/1919, fikk fastlønn i 1974 og ble i 1994 en del av én felles etat med politiet. Antallet lensmannsdistrikter nådde toppen med 476 i 1930 og 1940, og var gått ned til 383 i 1976.

Gjennom hele århundret lå lensmannen administrativt under fylkesmannen, ikke under politimesteren. Det skilte lensmannsetaten fra politiet i byene helt fram til 1994.

Krigsårene 1940–1945 var et brudd i denne utviklingen. Okkupasjonsmakten og NS ville bruke lensmennene, og høsten 1943 ble kravet om NS-medlemskap skjerpet. Hvordan det gikk med lensmennene, står i artikkelen om lensmenn under krigen.

Hvor mange lensmannsdistrikter var det?

Antallet steg fram til 1930, holdt seg gjennom krigen og falt deretter i takt med kommunesammenslåinger og sammenslåinger av distriktene.

År	Lensmannsdistrikter
1901	447
1930	476
1940	476
1946	473
1976	383
2015	261 (i tillegg 64 politistasjonsdistrikter)

Tallene bygger på et manuskript av Sigurd Rødsten ved Statsarkivet i Oslo, gjengitt på lokalhistoriewiki. Distriktene var svært ulike i størrelse og folketall, og bemanningen fulgte arbeidsmengden. Vi har ikke funnet pålitelige tall for hvor mange lensmannskontorer eller lensmannsbetjenter det var i de enkelte tiårene. Ett konkret eksempel på utviklingen er Eiker i Buskerud, der tre lensmannsdistrikter – Bakke, Haug og Fiskum – ble slått sammen til Øvre Eiker lensmannsdistrikt i 1972.

Fra bygdas mann til statstjenestemann

Lensmannsloven av 1884 ga herredsstyret rett til å foreslå kandidater når amtmannen skulle utnevne en ny lensmann. Den ordningen gjaldt langt inn i 1900-tallet. Men samtidig ble lensmannen trukket tettere inn i staten:

• 1918/1919: Ved tjenestemannsloven 15. februar 1918 og kongelig resolusjon 13. juni 1919 ble det fastslått at lensmennene var å anse som statstjenestemenn.
• 1919: Amtmannen fikk tittelen fylkesmann. Lensmannen lå under fylkesmannen fram til 1994.
• 1961: Lensmannsloven 16. juni 1961 erstattet loven av 1884.
• 1965: Kongelig resolusjon 22. oktober 1965 ga Justisdepartementet fullmakt til å regulere inndelingen i lensmannsdistrikter og fastsette navnene på dem.
• 1974: Lensmannsetaten gikk over til fastlønn.

Fastlønnen kom sent. I flere hundre år hadde lensmannen levd av gebyrer, andeler og privilegier, se hva tjente lensmannen. Opplysningene om 1961-loven, resolusjonen fra 1965 og fastlønnen i 1974 bygger på samme gjennomgang fra Statsarkivet; vi har ikke kontrollert dem mot lovtekstene.

Staten overtar politiet – men lensmannen var allerede statens

I byene var politiet lenge kommunalt. Lov om politiet av 10. juni 1927 ga staten den tjenstlige forvaltningsmyndigheten over politiet, mens økonomien fortsatt var delt mellom staten og kommunene. I 1936 vedtok Stortinget at staten skulle overta ansvaret for alt norsk politi, og det ble iverksatt i 1937.

På begynnelsen av 1930-tallet ble det også opprettet et statspolitikorps på 72 mann, etter at Oslo kommune sa opp en avtale med staten om ekstraordinært politi. Kildene oppgir ulike år for opprettelsen, og vi lar det derfor stå uten årstall.

For lensmannen var dette mindre dramatisk enn for bypolitiet. Han var allerede statens mann og lå under fylkesmannen. Forskjellen mellom bypoliti og lensmann er forklart i Hva var forskjellen på bypoliti og lensmann?.

Vågård 1926: da to av lensmannens folk ble drept

Den mest kjente kriminalsaken med lensmannsetaten i 1900-tallet er lensmannsmordene på Vågård nord for Hønefoss 22. august 1926. John O. Solumsmoen fra Haug og Oluf O. Aalde fra Norderhov ble drept av skapsprengerne Anton Svensson og Sigurd Madsen. Svensson tok sitt eget liv under jakten, og Madsen ble dømt til livsvarig fengsel. Rundt 2000 mennesker kom i begravelsen.

Kildene er uenige om hva de to drepte var: Lokalhistoriewiki kaller dem lensmenn, Store norske leksikon kaller dem lensmannsbetjenter. Ifølge lokalhistoriewiki var saken trolig første gang en ukjent gjerningsmann i en drapssak i Norge ble identifisert med fingeravtrykk. Saken ble til Gunnar Larsens bok «To mistenkelige personer» (1933), og filmen fra 1950 ble forbudt. Mer i kjente saker lensmannen etterforsket.

Lensmann, lensmannsbetjent og konstabel

Lensmannen ledet kontoret, men hadde etter hvert ansatte. De het lensmannsbetjenter. Store norske leksikon beskriver lensmannsbetjent som tittelen på polititjenestepersoner ved et lensmannskontor, inndelt i tre grader:

Grad i lensmannsetaten	Tilsvarte i politietaten
Lensmannsbetjent III	Politikonstabel
Lensmannsbetjent II	Politioverkonstabel
Lensmannsbetjent I	Politibetjent

For fast ansettelse måtte lensmannsbetjenten ha fullført Politihøgskolen. I dag finnes ikke lensmannsbetjentene lenger, og politiet bruker gradene politibetjent 1, 2 og 3, politiførstebetjent og politioverbetjent. Lensmannen selv tilsvarer i dag politistasjonssjef. Mer om betjentene i lensmannsbetjent.

Lensmannsetaten fram mot 1994

Lensmennene hadde egen forening fra 1893, Norges lensmannslag, og eget blad. Lensmannsbladet kom ut fra rundt århundreskiftet. Det kom også matrikler over lensmennene, «Norges lensmenn», i 1933, 1952, 1967 og 1980 – de to siste utgitt av lensmannslaget. Foreningen heter i dag Norges Politilederlag. Matriklene er nyttige for slektsforskere, og utgaven fra 1933 er fritt tilgjengelig i Nasjonalbiblioteket.

Langt ut i århundret hadde lensmannen fortsatt mange sivile oppgaver ved siden av politiarbeidet: namsmann, ofte manntallsfører, bidragsfut, hovedstevnevitne, skjønnsstyrer og den som tok opp protest på veksler. Det var denne blandingen som skilte ham fra politistasjonssjefen i byen. Den samlede oversikten står i lensmannens oppgaver gjennom tidene.

1994: slutten på en egen lensmannsetat

Politireformen i 1994 endret alt. Politimestrene overtok det administrative ansvaret for lensmannskontorene fra fylkesmennene, og politiet og lensmannsetaten ble slått sammen til én etat: politi- og lensmannsetaten. Store norske leksikon skriver at de tidligere omfattende sivile gjøremålene, bortsett fra namsmannsfunksjonen, ble overført til andre etater.

Året etter, 4. august 1995, ble dagens politilov vedtatt. Den delte politidistriktene inn i lensmannsdistrikter og politistasjonsdistrikter, med lensmannen eller politistasjonssjefen som leder under politimesteren. Fra da av var lensmann og politistasjonssjef to likestilte navn på samme nivå. Den videre historien står i politi- og lensmannsetaten.

Krigsårene 1940–1945 har en egen artikkel, se lensmenn under krigen. Lensmannsdistriktene besto gjennom okkupasjonen: Det var 476 både i 1940 og 1930, og 473 i 1946.