Lensmenn under krigen 1940–1945: NS-press og arrestasjoner

Under okkupasjonen 1940–1945 ville Nasjonal Samling (NS) nazifisere politiet, og det rammet lensmennene like mye som politiet i byene. Et betydelig antall polititjenestemenn og lensmenn meldte seg inn i NS – noen av overbevisning, andre for å beholde jobben, og noen for å kunne arbeide for Hjemmefronten innenfra. Høsten 1943 ble kravet om NS-medlemskap skjerpet, og 16. august 1943 ble mer enn 400 polititjenestemenn og lensmenn arrestert, ifølge lokalhistoriewiki.

Lensmannsdistriktene besto gjennom hele krigen. Det var 476 lensmannsdistrikter i 1940 og 473 i 1946, nesten like mange som før. Det var menneskene i stillingene som ble byttet ut, ikke strukturen.

Hva ville NS med lensmennene?

Lensmannen var statens mann i bygda. Han hadde politimyndighet, var namsmann og hadde oversikt over folk og eiendom i distriktet. For et regime som ville ha kontroll lokalt, var lensmannskontoret et naturlig mål. Lokalhistoriewiki beskriver at NS hadde som mål å nazifisere politiet, og at det førte til store omrokkeringer.

I 1941 ble Statspolitiet opprettet som en væpnet styrke som assisterte okkupasjonsmakten. Fra politiet ble det også satt opp tre SS-politikompanier med frontkjempere. Hvor mange lensmenn eller lensmannsbetjenter som var med i disse, har vi ikke funnet opplysninger om.

Lensmannsutvalget av 1942

I april 1942 la Innenriksdepartementet fram «Lensmannsutvalget av 18.04.1942, innstilling nr. 1 om snarlig avlastning av lensmennenes gjøremål». Vi kjenner innstillingen bare fra litteraturlisten i Sigurd Rødstens gjennomgang av lensmannens oppgaver. Tittelen tyder på at departementet under okkupasjonen ville lette på lensmennenes mange sivile oppgaver, men hva utvalget foreslo, og om noe ble gjennomført, har vi ikke kunnet kontrollere. Mer om oppgavene i lensmannens oppgaver gjennom tidene.

Hva skjedde i august 1943?

Sommeren 1943 kom konflikten til et bristepunkt. Store norske leksikon forteller historien om politifullmektig Gunnar Eilifsen i Oslo, som 9. august 1943 nektet å avgi konstabler til å arrestere tre jenter som ikke hadde møtt til tvungen arbeidstjeneste. Reichskommissar Josef Terboven krevde dødsstraff. Quisling signerte en lov datert 14. august 1943, med tilbakevirkende kraft, som la politiet under den militære straffeloven – senere kalt «Lex Eilifsen». Eilifsen ble dømt av en særdomstol 15. august og skutt morgenen etter.

Samme dag ble flere politifolk arrestert og bedt om å skrive under en lojalitetserklæring. Ifølge leksikonet ble de som nektet, sammen med mange andre polititjenestemenn over hele landet, sendt til konsentrasjonsleiren Stutthof i Polen, der noen døde. Lokalhistoriewiki oppgir at mer enn 400 polititjenestemenn og lensmenn ble arrestert 16. august 1943.

Eilifsen var ikke lensmann, men saken gjaldt hele politiet, og loven omfattet lensmannsetaten like mye som bypolitiet.

Lensmenn som nektet

De lokalhistoriske kildene gir enkeltskjebner. Ett eksempel er Hans Aamnes, lensmann i Harstad fra 1931 til 1960, med ansvar for Trondenes, Sandtorg, Skånland og Harstad – et av de største lensmannsdistriktene i Nord-Norge. Han nektet å etterkomme kravet om å melde seg inn i NS, ble arrestert i 1943 og sendt til Grini og derfra til Sachsenhausen, der han satt til krigens slutt. Mens han var borte, var Christian Høyersten fra Kvæfjord konstituert som hans stedfortreder.

Aamnes hadde selv begynt som lensmannsbetjent rundt om fra Helgeland til Finnmark, med så dårlig betaling at han ofte måtte ta til takke med kost og losji. Historien hans viser hvor nær lensmannen sto lokalsamfunnet: Han var også valgt inn i bystyret for Venstre i 1934, 1937 og 1945.

Flere lensmenns skjebner står i lokalhistoriske artikler og bygdebøker. Vil du finne en lensmann i slekta, kan matrikkelen «Norges lensmenn» fra 1933 vise hvem som satt i stillingen før krigen, og utgaven fra 1952 hvem som satt etter. Se finn lensmenn i slekta.

Frigjøringen i 1945: nye lensmenn på dagen

Ved frigjøringen sto planene klare. Lokalhistoriewiki beskriver hvordan en lensmannsbetjent fra Folla, Karl Borthne, ble konstituert som lensmann i Hemnes, Sør-Rana, Elsfjord og Korgen 8. mai 1945. Den formelle ordren kom dagen etter, som telegram fra fylkesmannen og politisjefen: «I henhold beordring overtar De straks lensmannsbestillingene i Hemnes». I samme bil over Saltfjellet satt to lensmannsbetjenter som skulle overta som lensmenn i Saltdal og Rana.

Borthne fortalte senere at den sittende lensmannen var forberedt og ikke hadde noe å innvende. Lensmannen innkalte også ordførerne og satte de lovlig valgte ordførerne inn igjen. Etter åtte dager kom polititroppene fra Sverige og overtok etterforskningen av landssviksakene.

Etter krigen: utrenskning og nyrekruttering

Etter krigen ble de aller fleste som hadde vært medlem av NS, fjernet fra offentlige stillinger, og mange som var blitt fjernet under krigen, fikk stillingene tilbake. For å fylle rekkene tok politiet inn mange som ikke hadde utdanningen i orden, men som fikk anledning til å ta den i etterkant og dermed få fast ansettelse. Dette gjaldt politiet som helhet; vi har ikke funnet tall for lensmannsetaten alene.

Etterkrigstiden ga en lensmannsetat med nesten like mange distrikter som før krigen. Utviklingen videre står i lensmannsetaten i 1900-tallet, og drapssaken på Vågård i 1926 – som ofte blandes inn i krigshistorien, men skjedde 14 år før – står i kjente saker lensmannen etterforsket. Hele utviklingen fra 1200-tallet er samlet i tidslinjen for lensmannen.