Bygdelensmannen på 1800-tallet: 393 distrikter i 1859

På 1800-tallet var det som regel én lensmann i hver landkommune. Antallet lensmannsdistrikter økte fra 393 i 1859 til 415 i 1880 og 447 i 1901. Lensmannen var politi og namsmann, men også den som førte manntall, holdt takster og skjønn, tok imot meldinger om dødsfall og brann og satt i fattigkommisjonen. Han var fortsatt en mann fra bygda, og bøndene ville ha mer å si om hvem som fikk embetet.

Det er dette som gjør 1800-tallets lensmann så synlig i arkivene. Han skrev protokoller over nesten alt som skjedde i distriktet, og mange av dem er bevart.

Én lensmann for hver bygd

Skatteforordningen av 1746 hadde gitt landet faste lensmannsdistrikter, og antallet økte i takt med at nye landkommuner ble opprettet. Den offisielle publikasjonen Norge laget til verdensutstillingen i Paris i 1900, sier det kort: Det er vanligvis én lensmann i hver landkommune.

År	Lensmannsdistrikter
1859	393
1871	401
1880	415
1901	447

Tallene bygger på en gjennomgang av Sigurd Rødsten ved Statsarkivet i Oslo. Distriktene varierte mye i størrelse og folketall, og bemanningen fulgte arbeidsmengden. I byene var det politimestre og bypoliti, ikke lensmenn – forskjellen er forklart i Hva var forskjellen på bypoliti og lensmann?.

Hva gjorde lensmannen en vanlig uke?

Kildene beskriver ikke én typisk uke, men de viser hva han hadde ansvar for. Ut fra lovene og forordningene som gjaldt på 1800-tallet, kunne arbeidet i et lensmannsdistrikt omfatte:

• Politi og påtale: pågripe og etterforske, med påtalemyndighet fra straffeprosessloven 1887.
• Namsmann: utpanting og utlegg for gjeld, etter sportelloven 1830 og lovene om små gjeldsforretninger 1842 og 1869.
• Forkynning: komme med stevninger, dommer og kjennelser fra retten.
• Dødsfall: ta imot meldingen, utstede attest og melde til skifteforvalteren innen 14 dager.
• Auksjoner: holde auksjoner for sorenskriveren, påbudt ved lov 14.5.1872.
• Takst og skjønn: branntakster og lensmannsskjønn etter en lang rekke lover om vei, jernbane, telegraf, laks, vassdrag og jakt.
• Fattigvesenet: fast medlem av fattigkommisjonen etter fattigloven 1845.
• Valg: administrere valg av forlikskommissærer (1824) og kunngjøre valg «for almuen» etter formannskapsloven 1837.

Den fullstendige oversikten, med år og hjemmel, står i lensmannens oppgaver gjennom tidene.

Nye lover, nye oppgaver

Rødstens gjennomgang i Lensmannsbladet i 1982 viser hvordan nesten hver ny lov på 1800-tallet la en oppgave på lensmannen. Noen eksempler:

År	Lov eller regel	Lensmannens oppgave
1812	Kansellisirkulære	Ta imot dødsfallsanmeldelser i hele landet
1821	Lov om oppfostringsbidrag	Kreve inn bidrag
1824	Veiloven og loven om forliksvesenet	Veivesen; valg av forlikskommissærer
1842	Bergverksloven	Skjerpesedler og mutinger
1845	Fattigloven og tolloven	Fattigkommisjonen; strandinger
1854	Lagretteloven; tilleggslov om brann	Føre lagrettemanntall; motta meldinger om brann
1857	Vernepliktsloven; lov om forsvunne personer	Militær utskriving; savnede
1860	Lov om sunnhetskommisjoner	Motta meldinger om smittsomme sykdommer
1871	Lov om krutt og dynamitt	Tilsyn med sprengstoff
1889	Hvalloven	Motta melding om funn av hval
1893	Vrakloven; lov om bråtebrenning	Motta melding om stranding; gi tillatelse til bråtebrenning

I nord fikk lensmannen egne oppgaver. Han utførte oppmåling ved salg av statens jord i Finnmark etter en lov fra 1836, og ble oppsynsbetjent ved fiskeriene i Finnmark etter en kongelig resolusjon i 1876. Mer om det i lensmann i Finnmark.

Bøndene ville velge lensmannen selv

Formannskapslovene fra 1837 ga landkommunene folkevalgte herredsstyrer. Ifølge Store norske leksikon førte bøndenes voksende selvtillit etter dette til krav om at herredsstyrene skulle tilsette lensmennene, siden denne delen av lokalforvaltningen fra gammelt av var blitt ivaretatt av «det beste folket i bygda». Embetsmennene sa nei.

Kompromisset kom med lensmannsloven av 30. juni 1884. Amtmannen beholdt retten til å tilsette, men måtte velge blant kandidatene herredsstyret pekte ut – vanligvis tre. Loven er beskrevet nærmere i lensmannsloven av 1884. Ti år senere, ved lov 21. juli 1894, ble fogdembetene opphevet. For lensmannen betydde det mer arbeid: All skatteinnkreving og annen innfordring på landet skulle nå skje ved lensmennene, under amtskassereren. Paris-publikasjonen fra 1900 regnet med at lensmennene ville få «more important functions» når fogdene var borte.

Arresten flyttet ut av lensmannens hus

Fra 1793 skulle arrestanter på landet bevoktes i lensmannens hus. Plikten til å være arrestforvarer falt bort ved omordningen av fengselsvesenet i 1857. Fram til da lå arresten på landet altså i lensmannens eget hus.

Kautokeino 1852: lensmannen som ble drept

Den mest kjente hendelsen med en lensmann på 1800-tallet skjedde i Kautokeino 8. november 1852. Under opptøyene ble handelsmannen og lensmannen drept, og presten ble pisket. Lensmannen var svensken Lars Johan Bucht. Aslak Hætta og Mons Somby ble henrettet i Alta i 1854. Mer om saken i kjente saker lensmannen etterforsket.

Spor etter 1800-tallets lensmann i arkivene

Fordi lensmannen førte protokoller over dødsfall, branntakster, utpantinger og mye annet, er lensmannsarkivene fra 1800-tallet en gullgruve for slektsforskere. Fra slutten av århundret ble det ført egne dødsanmeldelsesprotokoller, som var grunnlaget for om det skulle holdes offentlig skifte. Et søk på «dødsfallsprotokoll» i Digitalarkivet ga 5 593 treff i oktober 2026. Se lensmannsarkivene for hvor du finner dem. Leter du etter navnet på en lensmann, er matrikkelen «Norges lensmenn» fra 1933 fritt tilgjengelig for alle i Nasjonalbibliotekets nettbibliotek.

I 1893 stiftet lensmennene sin egen forening, Norges lensmannslag. Ved inngangen til 1900-tallet var lensmannen fortsatt en lokal mann med en lang rekke oppgaver, men på vei mot å bli en vanlig statstjenestemann. Den utviklingen står i lensmannsetaten i 1900-tallet.